Noen av oss har hengt sammen siden vi satt i sandkassa i en nyoppstarta barnehage. Så ble vi kjent med noen flere på barneskolen og på ungdomsskolen tok det av. Vi lo mye. B-klassen var den morsomme og ikke minst når man kunne bedrive mimeleik til noens fortvilelse og andres glede i kjedelige timer, der ingen var bedre enn Maren til å være overvåkningskamera.

Årene har gått. Vi har blitt spredt utover til alle kanter, men likevel ender vi alltid opp på loftsstua på Svendgård øvre. Akkurat i den samme sofaen som vi satt i for ti år siden. Noen drikker kaffe, andre noe annet. Det blir sunget til Åge på trøndersk vis, latteren sitter løst og det er høy mimrefaktor. Ja, det er så trivele att!