Hilsen fra biblioteket på Diakonova

Avsluttende eksamen, Bachelor, hovedoppgave... kjært barn, mange navn. Jeg er tidlig på'n og sitter alene på biblioteket og leser amerikanske forskningsartikler og sykepleieteori på dansk. Bibliotekaren Jenny og jeg småprater litt om hverdagen, oppgaveskriving og forskning. Jeg føler jeg har fått meg en ny venn. Desverre skulle hun på et møte og Vilde ser Grey's, så jeg har ikke lenger noen unnskyldning for å ta fatt på Omsorgens betydning i sygepleje igjen.

Lunsjglede!

Jeg setter stor pris på at Bodil deler restene av middagen i to passende posjoner, legger de i hver sin Tupperware-boks, og setter de i kjøleskapet. Der står de klar til neste dag. En herlig lunsjglede.

Jeg dro til Stavanger. Der traff jeg mange fine jeg ikke hadde sett på lenge og jeg nevner i fleng. Det var Astrid og Anne Lise, Marita, og Madeleine, Sigrid og Liv Irene. Anne og Jon Torstein sa ja til hverandre og det var vakkert å bevitne. Jeg feiret bursdagen min og vandret mellom hvite trehus.

Så nå sitter jeg her, en mandagskveld, og
drikker te av min nye Green gate-kopp
og takker alle for ei fantastisk helg!

Gleder små

Det var en søndagskveld og Balvir lagde vaniljeis med fersk frukt i stedet for brødskiver med syltetøy til kvelds. Jeg kalte det fest og ble kjempe ivrig og tok bilde av henne med mobilen min (som selvsagt lå i veska på vaktrommet som jeg løp for å hente). Det syntes hun var greit, selv om hun ble litt brydd først. Men det gjorde ingenting. For det er slike små gleder som løfter en kveld på en avdeling til noe litt uten om det vanlige.

Slike pleiere som ser det håper jeg helsevesenet vårt evner å ta vare på for de skaper livskvalitet de, selv om det bare er snakk om ei skål med litt vaniljeis og frukt.

Gammelt, men godt.

Jeg fant et innlegg.

Det ble aldri publisert da det ble skrevet, men det fortjener å komme ut.

Fordi det var godt skrevet og jeg hadde noe viktig å si.

Så her kommer det, bedre sent enn aldri.

Folk spør meg stadig om hvordan det går. Noen fordi det er en frase, og hverdagssnakk er avhengig av noen fraser. Det er også de som spør og får det svaret som egentlig stemmer. Noen ganger spør jeg selv av høflighet og forventer det svaret alle gir. Andre ganger får en andre svar som man vet er de sanne.

Denne høsten lever jeg på en bølge av bare god stemning. Jeg er positiv og fornøyd med livet mitt. De fleste som snakker om hvor fantastisk de har det, har som regel en grunn. Jeg kan nevne i fleng, ny kjæreste/evnt kjæreste som alltid er like bra, fantastisk jobb, baby i magen, dramatisk nestenulykke og deretter ser hverdagen med nye øyne, høy på en eller annen rus. Ja, mulighetene er mange.

Jeg derimot har det egentlig ganske likt som jeg har hatt det tidligere. Hverdagen er den samme, praksis er helt greit, ingen forandring i sivilstatus, men jeg har det bra, helt ærlig.

En følelse av å være på rett sted, ha et godt nettverk av venner og familie. Så akkurat nå når noen spør meg og jeg svarer jeg har det bra, så stemmer det. Defor vil jeg nyte denne tiden, og håpe at jeg ser tilbake på denne høsten og tenke, Det var ei god tid det.

Jeg slenger med noen bilder fra høsten for det fortjener den.

Takk for gode tider og gode minner, folkens!

Jeg tror det kommende året vil fortsette i samme stil.

Den gode tradisjonen, juletregang

I dag var jeg på juletrefest på bedehuset, og da går vi rundt juletreet. Jeg syns det er fint jeg, med alle julesangene, og da vil jeg nevne spesielt Et barn er født i Betlehem. Den har nemlig 12 vers...

...og vi sang alle versene.

Jeg følte for å sette meg ned etterpå.

God stemning i Frederik Haslunds gt.

Maren: Æ syns æ va litt fin på det der bildet.

Bodil: Ja, du va litt ulik dæ...